131119

Hadde jeg aldri turt å ta steget, hadde jeg aldri vært her nå.

I går mottok jeg et stort brev i posten, et brev jeg har brukt 3 år på å få, og endelig er det her, i mine hender. Det ene beviset på at jeg klarte det jeg aldri trodde jeg skulle gjennomføre. For det første hadde jeg aldri trodd jeg skulle klare å fullføre siste året på videregående etter sommerferien som ble fylt med sorgen etter å ha mistet en av de viktigste personene i livet mitt. Å når jeg tenker tilbake på det nå, så har jeg ingen anelse hvordan jeg klarte det. Fordi, selv etter 5 og halvt år, så er sorgen så tett og nær at noen dager føles endeløse og uten mening. Man skulle tro at etter 5 år så burde ting begynne å bli som normalt, at sorgen ikke tar opp så mye plass, men så feil tar jeg. For uansett hvor mange år det går, så er tomrommet og sorgen etter ei storesøster der. Å det blir aldri borte.

Videregående gikk, jeg besto og fikk studiekompetanse. Mye av det året må jeg takke alle i klassen min for, for at nettopp de så meg og for at de klarte å få meg gjennom et helt skoleår, selv med en sorg så stor. Den dag i dag er jeg stolt og ydmyk for at jeg hadde så mange fine folk i livet mitt, og for at jeg i dag står med muligheten å videreutdanne meg. Men hvordan det neste 1 og 1/2 året skulle gå, det er noe jeg egentlig ikke skjønner den dag i dag. Hvordan jeg valgte å være lærling i hestefag, med hester. Altså det vesenet som faktisk tok livet fra min søster.

Lærling året var tøft, og fagprøven enda tøffere. Ikke fordi jeg ikke følte jeg mestra det, men fordi jeg var så følelses vrak og langt nede. At jeg i det hele tatt var i stand til å ta en fagprøve er helt utrolig. Jeg husker veldig lite av tiden før prøva, men en ting husker jeg veldig godt, jeg husker at jeg lå konstant i sengen og kom meg ikke opp. Jeg husker ikke at jeg spiste mat, gikk på do eller sjekket telefonen, alt dette er borte, alt utenom sengen min, som jeg elsket å ligge i.

Men jeg er glad jeg kom meg gjennom prøva, bestått og ferdig. Det hadde vært et år jeg hadde måtte sette frykten så langt bak i hodet og jeg måtte lære meg å ikke være redd. Å det ville jeg heller ikke, men på en måte vil aldri stall livet bli det samme igjen. Jeg skvetter til med en gang hestene rører seg litt uvanlig, er på vakt å prøver å ha 100% kontroll. Men det har man jo aldri. Uansett hvor usikker og kanskje litt redd jeg er, så kommer jeg aldri til å slutte. For selv om hest var det som tok fra meg det kjæreste jeg hadde, så er det også hest som har fått meg tilbake til hverdagen. Tilbake til et liv som er verdt å leve. For meg er hest terapi.

Den eneste terapien som fungerer og som hjelper meg å kjenne nærheten av storesøsteren min og en mestringsfølelse. En følelse jeg aldri vil leve uten. Å nå som jeg står her, med fagbrevet i hånda, en følelse som ikke kan beskrives. Det gjør godt å vondt, det er et bevis på hva jeg faktisk har fått til, og det er beviset på at jeg aldri ga opp.

1 kommentar
    1. Kan du ikke begynne å ha en fast spalte f eks hver søndag som heter «ukens» med forskjellige ting fra uka? Opptur, nedtur osv

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg