DET HAR VIRKELIG ØDELAGT MEG

Når man går igjennom utfordringer på utfordringer så sier det til slutt stopp. Kroppen, hode og deg selv orker rett og slett ikke mer. Man er så psykisk sliten at man blir fysisk sliten. Man orker ikke mer og vil ikke gjøre noen ting, bare ligge under dyna i senga hele dagen og sove, sove hele tiden. 

Når jeg gikk på ungdomskolen så jeg så frem til jeg var ferdig der og kunne starte livet på “nytt”, komme på en ny plass med blanke ark og kunne forme seg et nytt inntrykk av verden der ute. Mobbing er noe som ikke blir tatt seriøst, ikke seriøst nok. Det går for langt før det skjer noe, jeg har lest så mye om folk som tar livet sitt fordi de ikke orker mer og fordi de ikke blir hørt. Ingen gjør noe med problemene før det går så langt, og når det går så langt så skjer det ikke så mye mer. Jeg vet selv så utrolig godt hvordan det er å hver dag gå å grue seg til å gå på skolen, det å grue seg for å i det hele tatt gå ut døra hjemme og møte folk. Man er redd for hva andre tenker og mener om deg, og det har så mye å si, fordi du, du bryr deg om hva andre mener og tenker om deg. Og det hjelper faktisk ikke å si at man ikke kan tenke sånn. Fordi når man kommer til det punktet at man vil gjøre alle fornøyde med hvordan du selv er, det punktet gjøre noe med en person. 

Det har ødelagt meg. Jeg trodde jeg kunne komme meg hel ut av alt dette, komme meg uskadet ut fra mobbingen og frykten om hva andre mener og synes om meg. Det hjalp utrolig mye å komme videre, komme seg på en annen plass hvor folk faktisk aksepterte deg for den du var og ikke brydde seg om hvordan du så ut eller hvordan klær du gikk i. I 3 år har det gått veldig bra, så bra at jeg endelig så lys i tunnelen. 

Helt frem til nå. Nå er alt borte. Jeg skjønner ikke helt hva som skjer med meg selv.. Jeg er sliten hele tiden, vil bare holde meg hjemme og helst ikke møte noen.. Hvorfor er det sånn? Jeg har blitt redd for hva folk tenker og mener om meg igjen.. Jeg går hele tiden å tenker på hvordan jeg ser ut, både hvordan kroppen min er og hvordan utseende mitt er. Jeg går hele tiden å tenker på hvor mye jeg veier, hva jeg skal ha på meg av klær for at folk skal like meg, hvordan jeg skal sminke meg, hvordan håret skal være, Ja stort sett det meste! 

Jeg gråter innvendig, skjuler alt for alle og sier ingenting. Kanskje det er der problemet ligger? Kanskje jeg ikke prater nok om det som plager meg. 

Selv ikke de årene jeg gikk på ungdomskolen som jeg ble mobbet tenkte jeg på disse tingene.. Selv om alt jentene i klassen min tenkte på var hvordan de så ut og alt sånn. Jeg brydde meg ikke på den tiden. Det er noe som har kommet nå. En frykt. Jeg er overhode ikke fornøyd med meg selv, ikke utseende eller kroppen. Det finnes så utrolig mye jeg vil fikse på. Selv om folk forteller meg at jeg er bra nok som jeg er så er det noe med meg som forteller at det de sier ikke er sant, det er noe med det som gjør at jeg ikke klarer å tro på de. 

Jeg kunne smile uten å ha en grunn før, nå så klarer jeg ikke. Smilet, gleden, håpet er borte. Jeg har rota meg bort i mitt eget liv og veit ikke hvordan jeg skal komme meg videre. Det er ikke sånn at jeg tenker at jeg ikke vil leve mer, for det vil jeg! Jeg vil ha et fint liv hvor jeg kan ha det bra! Og uansett hvor vanskelig ting er så skal jeg klare det, jeg vil klare det, jeg må bare finne veien. 

 

7 kommentarer
    1. Kjære deg Marthe. Jeg er utrolig glad i deg og jeg får kjempe vondt av å høre at du har det sånn. Om det er noe jeg får gjort så vil jeg gjerne hjelpe. Vi er nødt til å finne på noe snart, savner deg Marthemor<3

    2. Sterkt. Vondt. Du er tøff, du – skikkelig tøff!
      Ta gjerne kontakt. (Har en del å berette. Men ikke her 😉
      Ønsker deg en fortsatt fin dag!

    3. Så tøff du er som deler dette her. Er nok mange som føler det på samme måte. Selv om det ikke er så lett å endre det som har skjedd kan det kanskje hjelpe andre. Kjempetøff.
      Håper du får en fin dag videre <3

    4. uff, du blir helt klart utmattet av alt dette, og stenge ting inne 🙁 Du er ikke alene, mobbing kan påvirke det lenge etter hendelsene har skjedd, sånt er det dessverre..
      Stå på, jeg tror du kommer deg ut av dette 🙂

    5. Birgitte Østby: Ja det har virkelig satt sine sport, heldigvis får jeg god hjelp og jeg føler at jeg er litt bedre enn hva jeg har vært, men det hjelper helt klart om man stoler på seg selv! 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg