MIN HISTORIE – DEL 1

Det her et et langt og ganske personlig innlegg jeg skrev for en stund siden men som ikke har kommet ut før nå.

Jeg har alltid vært den lille jenta som alltid smilte uansett hva, men hva skjer med den lille jenta når hun vokser opp med mobbing? 

Aldri har jeg hatt tanker om at det går ann og ha det noe annet en morro i livet, at folk blei glade og smilte til meg da de så meg og at folk aksepterte meg for den jeg var, jeg kan ikke skryte på med at jeg husker så mye av barneskolen, ivertfall ikke fra 1klasse til 5klasse. Men 7klasse satte virkelig sine egene spor, det jeg trodde kom til og bli bra viste seg at det kom til å endre en go del av livet mitt. Det var skolestart etter en morsom og bra sommer, vi skulle gå våres siste år på barneskolen før vi måtte gå videre til det jeg syntes var veldig skummelt, ungdomskolen. 
Jeg gledet meg veldig til å starte, jeg hadde så mange gode venner jeg ikke hadde sett på kjempe lenge og gledet meg bare til og se de igjen, skolen startet igjen og gikk opp i all forventning, ivertfall de første ukene.

Etter en måndes tid på skolen var det da alt startet, folk begynte å bli mer voksene og jeg var vel uhelig og ikke var klar for det enda og hadde min “barnslige” side jeg ikke ville gi slipp på, folk på skolen gjorde det vanskelig for meg, de så rart på meg og slang med stygge kommentarer. Jeg ble mindre og mindre inkludert i hva alle dreiv med og ble sittende mye for meg selv. Dette var ikke akkuratt det jeg tenkte så mye på på den tiden, jeg ville jo bare ha det morro, jeg tenket jo ikke på det at folk hadde forandret seg så mye at sminke og merkeklær var det som måtte til for og passe inn da. Når jeg sitter å skriver dette her nå så renner tårene, fordi det er så vondt å snakke om fortiden. 
Min reaksjon på alt dette var at jeg begynte og bli frekk, frekk mot alle, jeg klarte ikke konsentrere meg på skolen og var mest ute etter å krangle med lærerene mine, og sint var jeg også. Jeg ble så sint veldig ofte at jeg bare tok med meg skolesekken og dro hjem, jeg hadde 2minutter å gå så det var ikke noe problem, og gikk jeg ikke hjem så gikk jeg og satte meg i et tre for og tenke, og gråte. Jeg holdt alt inne i meg og tok det ikke så tungt som jeg ikke hadde en smule anelse om hvor ille ting kunne bli. Selvfølgelig ble mamma beskymra og vi var i mange møter med både skolen og ikke minst barnevernet, De fortalte meg at alt ble bedre når jeg fikk kommet meg på skolen med nye folk og et nytt sted. Så jeg håpet hele sommeren på dette og komme seg på ny skole og var positivt innstilt på at dette skulel gå bra, takket være min søster hadde jeg mye morro den sommeren.

Høsten kom og vi sto uttenfor ungdomskolen og ventet på og få våres navn ropt opp så vi fikk kommet igang i 8klasse. Jeg hadde det supert den første tia, fordi det var nye folk, folk som ikke kjente meg, men selvfølgelig også folk jeg hadde gått på barneskolen med, men jeg tenke at jeg skal være så strerk at jeg klarer dette. 
Jeg fikk mange ny og gamle venner tilbake og ble glad og hadde det bra, jeg var ikke lenger redd for og gå ut i friminuttene sånn som jeg hadde vært på barneskolen. Ikke fikk jeg høre kommentarer eller noen ting, jeg så så lyst på ting og på framtiden nå. Men nok en gang hadde jeg for høye forventninger, det skulle ikke gå min vei nå heller. 
Jeg har aldri vært spesielt flink på skolen i noen fag og har sliti med konsentrasjonen og det var noe jeg fikk gjenomgå at det ikke var greit, det er ikke lov og være dum for og kalle det det,  kontaktlærereren min av alle var den som nå skulle snu livet mitt til et helvette. Han mobbet med, han lo av meg og gjorde narr av meg når det var ting jeg ikke fikk til i timene og jeg reagerte på samme måte som jeg gjorde på barneskolen med å bare gå hjem. Jeg orket ikke og sitte å høre på at jeg skulle bli driti ut forran hele klassen fordi jeg kanskje ikke var like smart som de, sånn fortsatte det i mange mnd, jeg var mye borte fra skolen fordi jeg ikke orka og takla det ikke, hva ville folk tro om meg og hva tenkte folk, jeg fikk heldigvis “hjelp” av barnevernet, viss man kan kalle det for det. Jeg pratet med de og fikk leksehjelp og hjelp til hvordan jeg kunne komme meg vidre. Men for de som ikke viste hvordan dette var så var det ikke bare og komme seg videre. 

hele 9klasse holdt jeg meg for det meste for meg selv og lot meg ikke til bry for noen, 10 klasse ville jeg bare få overstått og bli ferdig og komme meg vekk, jeg var et totalt vrak og sliten. Det samme er jeg nå når jeg sitter å skriver dette, et vrak, tårene tar overhånd. I 10klasse var det sminke og klær som var det nye problemet, det var det jeg skulle få gjennomgå for nå, jeg hadde ikke det dyreste og best og ikke det fineste håret eller sminken og da var jeg ikke bra nok, det var et reint hælvette for meg, og stakkars mamma som gjorde alt hun kunne, jeg ville heller ikke at mamma skulle bruke opp alle pengene sine på at jeg skulle få dyre klær og sminke så jeg fortalte henne alt alt gikk bra og at hun ikke skulle beskymre seg for noe. Folk begynte med stygge kommentarer og dyttet meg rundt og brukte meg som om jeg skulle være en kasteball. Vennene mine som skulle være der for meg uansett hva ble borte og jeg ble aleine. Det var tøft og tungt. 

På samme tid som alt dette skjedde skulle til og med pappa gå imot alt, jeg aner egentlig ikke hvorfor, isåfall husker jeg ikke hvorfor men jeg kranglet veldig mye med pappa, det hadde søsteren min gjordt også, så det endte med at jeg ikke hadde noe kontakt med han på over 1 år. Jeg prata ikke så mye som et ord med han, jeg hadde fremdels kontakt med tantene og onklene min, men det var så vansklig, at jeg ikke kunne dra i bursdag uten at pappa var der, Ja foreldrene mine er skilt, det har de vært siden jeg gikk med bleier så det har egentlig ikke vært så stort problem for meg.
Barnevernet som skulle gjøre alt bra og fikse så jeg hadde et møte med pappa og alt gjorde det bare verre og jeg ville ikke ha noe mer med de og gjøre! 

Nå må jeg gi meg med å skrive, jeg klarer ikke mer, alt bare raser sammen viss jeg tenker mer på det nå, dette er bare en kort versjon av hvordan ting har vært, alt jeg kan si er at jeg aldri vil ha det sånn igjen og alt sitter fremdels i hode mitt og jeg går hver dag og tenker på om jeg er bra nok, bra nok for denne verden ?

 

7 kommentarer
    1. Fikk veldig vondt av å lese dette, Marthe :'( Skulle virkelig ønske jeg visste hvordan du hadde det på den tiden. Er så rart, for føler jeg husker så lite av tiden på Jevnaker skolen, men husker selvfølgelig tiden i stallen og med Lucky<3 Jeg har jo alltid kalt Jevnaker for et jævla høl for det er jo ikke akkurat kjent for å ha noe bra miljø.. Men du er sterk som har kommet deg igjennom det og oppnådd så mye etter det. Det har vært så mye tull på den skolen og det er vel en grunn til at ingen vil søke på den ledige stillingen som rektor der 🙄 Du får tenke at det var ikke deg det var noe galt med, men miljøet rundt deg. ❤️

    2. Du virker som om du har kommet godt ut av det, og er en vakker ung dame! Jeg ble selv mobbet veldig, og var i fosterhjem i ungdomsperioden min så jeg skjønner veldig godt den forferfelige håpløshets og ensomhetsfølelsen utestenging og mobbing medfører. Jeg tenker likevel at det viktigste er hvordan du kommer ut av det, at du ikke må la det knekke deg men heller ta lærdom av det og la de erfaringene gjøre deg sterkere.
      Klem <3

    3. ja det var modig skrivet av deg huske du er mer bra for denne verden tror meg og du trenger ikke ha det beste klær og sånt for du er fin som du er det har jeg sett når jeg har møtt deg på spar tror meg så vær bare deg selv jeg har mine tanker som noen av dem som jeg alderi kommer unna og noe som går bort så stå på så går det bra vett du og ikke tenk på hva andre folk sier heller huske og tenk sånn og glemme fortiden og tenk på det du har nå da ser du en vei vett du MR og riktig god sommer til deg 🙂

    4. glemte Ã¥ si at nÃ¥r jeg har problemer sÃ¥ drakk jeg meg full for og glemme alt sammen men det hÃ¥per jeg du gjør det er ikke er ikke noe søft det er bare bare banselig og gjøre det er bare jeg som gjør sÃ¥ dumt men du er flink til Ã¥ sette ord pÃ¥ ting jeg synes du er søtt som du er ogsÃ¥ du trenger ikke ha det som er inn for du er fin som du er ville bare si det huske jeg støtter deg pÃ¥ det du skriv og du for finne ut hvem jeg er om du gjør det sÃ¥ er jeg der for deg MR J LYKKE TIL VIS EG BOR PÃ? TOTEN OG ER INN OM SPAR NOE GANGER du er veldig flik jeg liker blogg din ogsÃ¥ jeg kommer til Ã¥ lese den mye ogsÃ¥ fortsatt god sommer 🙂 🙂

    5. Ingen årsak du for jeg mener vært ord til deg for du fortener et gått liv du også ha det gøy og tenke på at du er mer en bra nok for alle 🙂 og oppleve mye spende i ditt liv jeg heier på deg vett du så på og huske hva jeg sa 🙂 forsatt god sommer 🙂 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg