MIN HISTORIE – DEL 2

Del 1 kan du lese her ! 

———————————————————————————-

Etter å ha ligge i senga i flere uker med smerte og et håp om hjelp, en hjelp som ikke skulle komme med det første. Det var møter med barnevernet, jeg var ikke på skolen og jeg hadde helt slutta å ha kontakt med folk. Jeg husker så alt for lite av denne tiden, og jeg er glad for det, glad for at den ikke lenger får lov til å påvirke meg så mye som før. Etter at barnevernet skulle ordne opp med pappa, ble alt verre, de gjorde alt verre. Jeg husker spesielt godt en episode der jeg ble hentet av ei dame som skulle ta meg med på ridning, fordi dette skulle være min belønning for å gjøre lekser eller noe. Jeg slet allerede nok som det var med sinnet, og ikke nok med at jeg hadde mitt å holde på med så klarer dette kvinnemenneske å beskylde meg for å røyke uten at foreldrene mine viste om det. Eneste beviset hun hadde var at det luktet røyk av klærne mine, noe som kanskje ikke var så rart når mamma røyker. Å uansett hva jeg sa så ble jeg ikke trodd, hun hadde allerede bestemt seg og slik var det. Jeg husker så godt hvor knust jeg var, hvor knust selvtilliten min ble og hvor svikta jeg følte meg. Nå hadde de ødelagt mitt forhold med pappa og nå dette, de fikk meg til å virke som et vanskeligstilt barn som ikke gadd å gjøre en innsats på skolen. Jeg husker ikke så mye mer med barnevernet, bare at jeg ikke hadde så mye kontakt med dem videre. Jeg husker hvor glad jeg var for at 10 år med skole endelig var ferdig, jeg var endelig ferdig med det jeg måtte igjennom. Endelig skulle jeg bli fri. Fri fra de menneskene som ikke ville meg noe godt, læreren som bevist mobbet meg og fra et miljø som ikke ville jeg skulle lykkes. 

Det er veldig uklart for meg på tidspunkt og når alt skjedde, så om noe er litt feil får det bare være. Etter 10 klasse var jeg bestemt for at jeg ikke skulle gå noe mere på skole, aldri igjen skulle jeg utsette meg selv for noe sånt, og jeg hadde bestemt meg, jeg søkte ikke på videregående det året. Jeg hadde stallen, hesten min, venninne og mamma. Alt jeg trengte som var trygt og godt. På denne tiden hadde jeg ei eldre venninne, ei som viste seg å være alt det jeg trengte for å komme meg på beina igjen. Christina var min klippe og fikk meg med på å søke om å gå på folkehøyskole, jeg var 16 år og søkte på en skole hvor det var 18 års grense. Men Christina ga meg et håp, et håp om en bedre fremtid. Tiden gikk og jeg fikk til slutt et brev, mamma viste ikke at jeg hadde søkt, fordi jeg hadde aldri trodd jeg skulle komme inn. I mellomtiden mens jeg ventet på svar på skolen fikk jeg tilbake kontakten med pappa, det var godt. Endelig hadde jeg enda en skulder å lene meg på. Pappa å jeg har et veldig godt forhold den dag i dag! Noe jeg er veldig glad for.  

I brevet fra folkehøyskolen sto det “Hei til dere, alle neste års elver!” Jeg var helt i lykkerus, klarte ikke helt å forstå at jeg hadde kommet inn, og sammen med min beste venninne. Endelig begynte ting å gå min vei, endelig skulle jeg komme meg bort fra den plassen som hadde gjort livet mitt til et hælvette. Samtidig som jeg var lykkelig over å ha kommet inn, var jeg nervøs. For hva om denne plassen også var en plass med masse mennesker som ikke ville meg godt? Jeg dro like vell til Trondheim sammen med Christina og hesten min. Jeg hadde et år med opplevelser jeg unner alle å oppleve, folkehøyskole hjalp meg på beina igjen, jeg vokste og ble selvstendig. Jeg begynte å ha det bra med meg selv. Jeg møtte så mange fantastiske mennesker og fikk oppleve så mye fantastisk. Jeg møtte så mange gode mennesker som ville meg godt, som hjalp meg og fikk meg til å innse at mobberne og alt annet ikke skulle stoppe meg fra å gå videre på skole. Jeg søkte meg inn på videregående etter skoleåret i Trondheim. Jeg kom inn på valget jeg ville ha og var klar for å få en ny start, en start på et liv som skulle være mitt. Nå var det min tur til å bestemme hvordan jeg skulle ha det, og ingen skulle få lov til å ødelegge det. 

Jeg er så takknemlig for alle de personene i livet mitt som har gjort livet mitt til det beste de kan, for at de har vært der, trodd på meg og alltid har villet mitt beste. Jeg hadde aldri vært her jeg er i dag om det ikke hadde vært for de og for meg selv. ♥

 

3 kommentarer
    1. Fine deg! Jeg blir så rørt av det du skriver ❤️ Du er ett så vakkert menneske, å jeg er så glad for å ha deg i mitt liv ❤️
      Du er den lillesøster jeg aldri fikk, du vil alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt, hos meg er døra alltid oppe for deg ❤️
      Jeg er veldig glad i deg, Marthe ❤️

    2. Åh Marthe❤ du er ei fantastisk jente! Du er ei skikkelig solstråle som får alle i godt humør. Savner den tiden du hadde stallplass på Olimb. Husk at du er god nok akkurat som du er❤

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg