131119

Hadde jeg aldri turt å ta steget, hadde jeg aldri vært her nå.

I går mottok jeg et stort brev i posten, et brev jeg har brukt 3 år på å få, og endelig er det her, i mine hender. Det ene beviset på at jeg klarte det jeg aldri trodde jeg skulle gjennomføre. For det første hadde jeg aldri trodd jeg skulle klare å fullføre siste året på videregående etter sommerferien som ble fylt med sorgen etter å ha mistet en av de viktigste personene i livet mitt. Å når jeg tenker tilbake på det nå, så har jeg ingen anelse hvordan jeg klarte det. Fordi, selv etter 5 og halvt år, så er sorgen så tett og nær at noen dager føles endeløse og uten mening. Man skulle tro at etter 5 år så burde ting begynne å bli som normalt, at sorgen ikke tar opp så mye plass, men så feil tar jeg. For uansett hvor mange år det går, så er tomrommet og sorgen etter ei storesøster der. Å det blir aldri borte.

Videregående gikk, jeg besto og fikk studiekompetanse. Mye av det året må jeg takke alle i klassen min for, for at nettopp de så meg og for at de klarte å få meg gjennom et helt skoleår, selv med en sorg så stor. Den dag i dag er jeg stolt og ydmyk for at jeg hadde så mange fine folk i livet mitt, og for at jeg i dag står med muligheten å videreutdanne meg. Men hvordan det neste 1 og 1/2 året skulle gå, det er noe jeg egentlig ikke skjønner den dag i dag. Hvordan jeg valgte å være lærling i hestefag, med hester. Altså det vesenet som faktisk tok livet fra min søster.

Lærling året var tøft, og fagprøven enda tøffere. Ikke fordi jeg ikke følte jeg mestra det, men fordi jeg var så følelses vrak og langt nede. At jeg i det hele tatt var i stand til å ta en fagprøve er helt utrolig. Jeg husker veldig lite av tiden før prøva, men en ting husker jeg veldig godt, jeg husker at jeg lå konstant i sengen og kom meg ikke opp. Jeg husker ikke at jeg spiste mat, gikk på do eller sjekket telefonen, alt dette er borte, alt utenom sengen min, som jeg elsket å ligge i.

Men jeg er glad jeg kom meg gjennom prøva, bestått og ferdig. Det hadde vært et år jeg hadde måtte sette frykten så langt bak i hodet og jeg måtte lære meg å ikke være redd. Å det ville jeg heller ikke, men på en måte vil aldri stall livet bli det samme igjen. Jeg skvetter til med en gang hestene rører seg litt uvanlig, er på vakt å prøver å ha 100% kontroll. Men det har man jo aldri. Uansett hvor usikker og kanskje litt redd jeg er, så kommer jeg aldri til å slutte. For selv om hest var det som tok fra meg det kjæreste jeg hadde, så er det også hest som har fått meg tilbake til hverdagen. Tilbake til et liv som er verdt å leve. For meg er hest terapi.

Den eneste terapien som fungerer og som hjelper meg å kjenne nærheten av storesøsteren min og en mestringsfølelse. En følelse jeg aldri vil leve uten. Å nå som jeg står her, med fagbrevet i hånda, en følelse som ikke kan beskrives. Det gjør godt å vondt, det er et bevis på hva jeg faktisk har fått til, og det er beviset på at jeg aldri ga opp.

EN HVERDAG MED BEGRENSNINGER

For det er sånn det har blitt, en hverdag som må styres etter hva hendene mine tillater. For 6 år siden fikk jeg kontakteksem på hendene, og i starten var det så lite at det jeg har nå er ekstremt. Kontakteksem er en betennelse i kroppen som kommer av enten allergi eller irriterende stoffer. I år har jeg vært inn å ut hos hudleger flere turer for å prøve å kartlegge hvorfor jeg får det, og uten noen lykke. Det er testet og kartlagt, men uten hell, ingen utslag på allergi testing av diverse ting. Jeg har fått utallig mange forskjellige kremer, både som jeg har prøvd å leger og av andre sin erfaring, og nå sitter jeg igjen med 5 forskjellig type kremer som må brukes for å kunne prøve å holde det i sjakk. 

Det klør, det svir, det er hovent og det er så faders vondt. 

Å hele tiden måtte tenke på hva man gjør eller ikke gjør er slitsomt for hode, jeg må hele tiden passe på å ikke vaske hendene med såpe med parfyme, eller ikke smøre meg med noe som har parfyme i. Jeg må smøre meg med salve etter hver gang hendene har vært i kontakt med vann. Vaske hår med hansker, og helst ha bomullshansker under plasthansker. Sove med bomullshansker om natten, for å slippe å våkne av at du omtrent klør av deg fingrene om natten. Men det aller verste må være den begrensningen det gir når jeg har så vondt at jeg ikke klarer å gjøre ting eller være på jobb. De dagene hvor det er så betent og så hovent at jeg ikke engang klarer å ta meg i håndflaten. Eller når man gruer seg til å reise ut på ting, fordi hendene dine er bare 2 store åpne sår, jeg gjemmer hendene mine så godt jeg klarer, men når jeg skal hilse på folk, eller sitter på tlf, alt som jeg egentlig må ha hendene oppe er et mareritt.  Det er ekstremt plagene for meg og det siste året har det plaget meg så mye. Jeg blir lei, sint og frustrert.

 

HADDE JEG VIST AT DETTE SKULLE VÆRT VÅR SISTE SAMTALE

Denne dagen for nøyaktig et år siden var jeg på elverum. Nøyaktig et år siden hadde jeg håpet og troen på at alt skulle gå bra, at det her skulle bli bra. Men lite viste jeg da jeg satt i bilen sammen med pappa på tur til elverum for å besøke tante.  Så brått å plutselig skulle tante bli rammet av den styggeste sykdommen kreft, og lite viste jeg hvor ille det var. Ikke engang når jeg satt ved siden av henne å så hva som var igjen, ei sterk men sliten dame og en sliten kropp, jeg husker så alt for god hva tante sa til meg når hun fortalte meg det. Hun sa “Det her kommer til å gå bra, jeg kommer meg igjennom det her og når jeg blir bedre så skal vi finne på noe” Jeg husker så god hvor glad jeg ble, fordi tante sa det her kom til å gå bra og det var alt jeg trengte.

Jeg husker ikke hva samtalen gikk ut på når vi var hos henne, jeg var så fokusert på å se på henne, se hva kreften hadde gjort med henne og samtidig ikke helt vite hvordan jeg skulle oppføre meg eller hva jeg skulle si. Jeg skjønte ikke hvor ille og hvem vei det kom til å gå før det ble snakk om det i bilen, og når jeg først skjønte det ble alt knust. Vi viste ikke hvor lenge eller hvor mye tid vi skulle ha igjen med henne, og jeg prøvde nesten hver dag etter denne dagen å kontakte henne. Jeg sendte alltid meldinger, fordi jeg ville ikke ringe henne i tilfelle henne ikke orket å snakke. Men jeg fikk ingen kontakt, ingen svarte og jeg tenkte vel bare for meg selv at hun var sliten og at hun kom til å ta kontakt når hun orket. 

Om jeg bare hadde vist at dette var siste gangen jeg skulle snakke med henne hadde jeg sagt så mye mer, jeg tenker på det mye i ettertid hva jeg skulle sagt å ikke, og at jeg ikke gjorde mere når henne fremdeles var frisk. En siste samtale, en siste gang. 

ANDRE SØNDAG I ADVENT // DETTE HAR SKJEDD I HELGEN // SLUTTE Å BLOGGE?

Akkurat nå står jeg å venter på at ovnen skal bli varm. Det er lasange som står på middagsplanen, og hva er vel bedre på en dag som denne? I dag sov jeg til 12 for å så flytte meg fra senga til stua, spise frokost og sove igjen! Haha så nå har jeg vel vært våken en times tid og det var egentlig veldig deilig å sove så lenge. Det er andre søndag i advent og kun 15 dager igjen til jul, tenk på det?? I år er jeg sent ute med julegaver, siden jeg for det meste pleier å være ferdig med de innen desember, men i går handlet jeg de aller første jule gavene, og julestemningen er på plass! Vi var i Sverige en tur i går og det var helt kaos og så mye folk, men jeg fikk kjøpt det jeg hadde planer om og litt til.

 Det har vært ganske stille her en god stund, jeg har vurdert om jeg skal gi meg med å blogge, om jeg bare skal slutte. Jeg har mista helt motivasjonen, både her og på resten av de sosiale medier, og jeg er veldig i tvil om jeg skal fortsette eller ikke. 

Hvordan har din helg vært? 

#blogg #søndag #jul #andresøndag #advent #helg

 

JEG TRODDE HUN SKULLE DØ

Jeg trodde hun skulle dø. Jeg tenkte det verste og følte det verste, tlf fra pappa som fikk alt til å gå 4 år tilbake.

På søndag ringte pappa ved halv 7 tiden, han var skjelven i stemmen og jeg skjønte med en gang det var noe som hadde skjedd. Det har nesten blitt sånn at jeg blir nervøs hver gang pappa ringer, fordi jeg er så redd for hva som venter meg i andre enden. Han forteller at lillesøsteren har havnet på sykehus, og i det øyeblikket ble jeg tatt tilbake til 23.06.14, altså den dagen hvor jeg fikk beskjed om at min storesøster var død. Jeg så for meg alt, jeg følte alt og jeg ble helt ute av meg. Jeg skalv og bare ventet på at ordene skulle komme, at jeg ikke lenger skulle ha en lillesøster heller.

Etter at jeg la på med pappa, uviten om hvordan det kom til å gå, kom tårene, jeg gråt å gråt og var helt sikker på at hun kom til å dø. Jeg følte virkelig på alle følelsene jeg følte den gangen det gikk så forferdelig galt. Jeg klarte ikke å innse at det gikk bra før jeg fikk pratet med henne selv. Det var en så stor lettelse å høre stemmen hennes, jeg gråt og er bare veldig glad for at hun har det så bra som det kunne gått. Nå har jeg endelig klart å roe meg ned, klart å innse at jeg ikke har mistet enda en søster og gleder meg til å feire jul sammen med familien. 

GÅR DET BRA?

Du ser sliten ut, går det bra med deg, du er ikke helt deg selv. Dette er de 3 mest hørte ordene de siste 2 månedene. Jeg føler meg sliten, er sliten og vil ikke være sliten. De siste to mnd har vært helt kaos, og det har vært så mye som har skjedd og som ikke har skjedd, både positivt og negativt. Men det er vel kanskje ikke før nå at jeg har innsett at jeg må ta bedre vare på meg selv, bruke tiden min som jeg vil og gjøre valg som gjør at jeg vil få det bedre. 

Det er virkelig ikke godt for helsa eller psyken og gå på kontrakt slik som jeg gjør på jobb, og alltid være usikker på om du har jobb den neste mnd eller om du skal begynne å lete etter noe nytt, altså de samme tankene går igjen og igjen. Men jeg stortrives, og jeg vil ikke finne noe annet å gjør, jeg vil være der jeg er nå og lære enda mere. Jeg prøver å vri det om til det positive, å fokuserer mest på det at jeg har en jobb å gå til og at jeg stortrives så godt som jeg gjør. Men det skal ikke kostes under teppet at det sliter på psyken, sammen med en good del andre ting. Men jeg håper og krysser fingrene mine for at ting kommer til å bli en god del bedre nå fremover ettersom jeg får meg en egen plass, det gir meg god tid til å bare stenge alle ute og tenke på meg selv.  Men det positive er at det bare er en helg igjen før det braker løs med to helger julebord! Jeg skal kose meg med masse god mat, folk og hotell turer. Men akkurat nå trenger jeg tips til hvordan jeg skal klare å roe ned, slappe av og bare tenke på meg selv uten å få dårlig samvittighet. 

Hva gjør du for å pleie deg selv? 

#pykiskhelse #helse #onsdag #blogg #side2
 

NOEN DAGER FRI

Hallo!

Nå har jeg hatt et par dager fri og kommer til å ta et par dager fri, av personlige grunner. Men ting er tungt og tøft og jeg må fokusere på bare med selv. Men i helgen skjer det noe som jeg håper og tror går i boks som vil gjøre ting litt lettere fremover. Det blir spennende, stay tuned ❤

HPV VAKSINE – FOR ELLER MOT?

Jeg er sikkert ikke alene om å ha fått melding fra FHI om at siste frist for gratis HPV vaksine er i desember. Det er 3 doser og den første må du ta innen desember ellers må du betale for den selv. Jeg vet veldig mange er uenig i hva jeg nå kommer til å skrive, men jeg har min mening, og det skal godt gjøres å endre den. Det er ikke umulig, men vanskelig. Jeg synes det er ufattelig vanskelig å vite om jeg kommer til å gjøre det riktige valget når det kommer til denne vaksinen. Derfor har jeg bestilt meg legetime for å snakke med min egen doktor sånn at jeg kan være siker på at jeg er sikker på mitt valg. Jeg er skeptisk til alt av vaksiner som vi ikke får gjennom skolen og liker ikke utsette kroppen for noe jeg ikke vet hvordan den vil reagere på, dette gjelder altså alle vaksiner uansett. Her er mine for og i mot 

FOR:
– Får ikke HPV viruset/noen typer
– Mindre sjanse for livmorhalskreft 
– Gratis, noe som tyder på at de mener det er grunn for å ta den. 

 
MOT:
 – Den vi får tilbud om gratis dekker kun 2 hpv typer
– Bivirkninger, ikke de “normale”, kommer ikke til å gå inn på hva det kan du søke deg opp selv. 
– Viss du ikke har hatt mange forskjellige partnere, er det egentlig behov for sprøyten?
– Ingen garanti for ikke å få livmorhalskreft
– Den er ikke ferdig utforska 
– Sprøyteskrekk 

Som du ser over er det mere på mot delen enn for delen. Og det har seg slik at man tar mere til seg det negative enn det positive. Og for meg med sprøyteskrekk og skeptisk til alt nytt og uvitende synes jeg det er både vanskelig og tøft og skulle vite om jeg velger riktig. Selvfølgelig vil ingen ha denne stygge sykdommen, men hvorfor har ikke dette vært et tema før? Jeg synes det også står alt for lite om det på nett, og vi får alt for lite informasjon. MEN jeg er veldig usikker og derfor har jeg kontaktet legen for å kunne få mere informasjon. 

Er du for eller i mot og hva er din begrunnelse?? 

EN TØFF DAG – SOV GODT ENGEL

God kveld!

Nå har jeg kommet meg hjem etter en lang og slitsom dag. Dagen i dag har jeg gruet meg til så lenge, men “heldigvis” fikk jeg ikke så god tid på å forberede meg på denne dagen, siden jeg fikk vite om dette på torsdag. For 9 mnd siden måtte vi ta forvell til ei dame jeg har sett så uendelig mye opp til, ei tante med hjerte av gull. Tante fikk lever kreft og ble veldig dårlig veldig fort, etterhvert hadde det spred seg til både lunger og hals. Noe som gjorde at vi skjønte hvordan det kom til å gå, men jeg er glad for at tante ikke lenger lider og har utholdelige smerter, jeg er glad for at hun har fått slippe smertene og at hun når får fred. Jeg nektet i starten å tro noe annet enn at dette skulle gå bra, for det hadde tante sagt. Hun skulle ikke dø og når hun ble frisk var det så mye hun skulle gjøre. Men slik ble det altså ikke, Januar i år hadde vi en veldig fin og verdig begravelse for henne, og det var vondt å se alle menneskene som møtte opp for å ta en siste forvell til tante. Det har vært litt frem og tilbake om hvor hun skulle gravlegges og derfor har det ikke før i dag blitt noe urnenedsettelse. Det er godt å vite at jeg har en plass å gå til når jeg trenger det. Nå er jeg sliten og skal legge meg. 

HØSTREGN

Det plasker ned, regnet som treffer taket på campingvognen. Det er nydelig å høre på, det er koselig og lunt. Jeg kan ligg unner dyna med snacks og en film med god samvittighet. Jeg har lært meg selv å kjenne og vet at jeg ikke lenger bare blir trist når det er dårlig vær, jeg har lært å nyte det. Man kan gjøre så mye når det regner, lese en bok, se på film eller serie, bake, vaske og rydde i gamle ting. Men det er også noe med dette regnet som gjør at jeg sover bedre, det er noe av det beste jeg vet og jeg er helt sikker på at jeg sover mye bedre når det regner. Tenk at vi er så lang ute i september allerede, 11 september. Jeg er mye sliten om dagen, mye hodevondt og mye hodebry. Det er vanskelig å ikke falle inn i høst depresjonen, det er vanskelig å skulle se lyst på alt når det nå går mot mørkere tider og kulde. Men jeg håper og tror at denne høsten er annerledes fra den i fjor, takket være S klarer jeg meg godt så langt. Jeg skulle ønske det var så lett som å si at nå er alt bra, men så lett skal det ikke være.