UKEN SOM GIKK

God morgen! 

Siden dette er en veldig vond og spesiell dag for meg kommer jeg ikke til å skrive å mye i dag, men jeg tenkte å begynne med uken som gikk, en liten oppsumering! 

UKENS CRAVING: 

Det her blir lett, for jeg har jo ikke klart å spise stort mye hele uken, så her må jeg si nudler, haha! Det er vel kanskje ikke så mye mat i det, men når det kun er det og yoghurt jeg har fått i meg hele uken så har det hvertall vært noe. Jeg er virkelig klar for at matlysten skal komme tilbake igjen nå! 

UKENS OPPTUR:

Ukens opptur må være gårsdagens festligheter! Vi var på Urbane totninger og det er like morsomt hvert eneste år, de skuffer aldri! Vi fikk oss en sikkelig god latter, så god at tårene rant! Og det var så sinsikt deilig, så ekstremt godt å kunne kjenne på litt latter, litt glede! For det har det vært alt for lite av i det siste, og gårsdagen var virkelig en opptur! Og selvfølgelig campingturen våres, selv om jeg følte meg litt borte hadde jeg det så koselig! 

UKENS TANKE:

Hva skal jeg skrive her? Denne uken har det vært mye tanker, alt for mye som så forskjellige ting. Nå har jeg jo klart å skrive de aller fleste tankene, og det er godt for hode å slippe litt løst. De verste tanken er vel at jeg er så innmari redd for at de rundt meg skal dø, jeg er så redd døden og for å miste de rundt meg. For alle betyr så mye for meg og jeg har mistet ei for mye, noe som overhode ikke skulle skjedd. Jeg har et veldig nært forhold til døden og det har gjort at jeg tenker mye på den, jeg er veldig redd og jeg er redd for andre. 


 

UKENS MESTS LESTE BLOGGINNLEGG: 

http://maarthesofie.blogg.no/1498146172_min_historie__del_1.html

http://maarthesofie.blogg.no/1497977127_det_har_virkelig_delagt_meg.html

http://maarthesofie.blogg.no/1497813014_sosial_angs_jeg_hater_deg.html

http://maarthesofie.blogg.no/1495997079_det_er_ikke_pent_p_snne_jenter_som_deg.html

UKENS TV-SERIE:
Jeg er helt avhengig av to serier for tiden, eller tre blir det, jeg glemmer nesten den ene fordi den har jeg sett på i så mange år og har enda ikke kommet igjennom hele serien! Men nå som Orange is the new black har kommet tilbake sitter jeg polstra forran tvn! Once upon a time har jeg helt dilla for, jeg elsker jo slike serier og filmer generelt så at jeg ikke har sett dette før er jo helt latterlig! Sist men ikke minst, den serien jeg har brukt lengst tid på og desidert den serien jeg skulle ønske at forsatt lagde flere episoder, Hotell Cæsar!! Hello! Jeg har sett på denne serien i snart 3 år!! 

 

 

KLAR FOR Å KJENNE PÅ GLEDEN IGJEN

God kveld!

Nå er jeg fikset og klar for en latterfylt kveld, noe jeg virkelig trenger nå! Det skal bli godt å kunne gå ut å ha det litt morro, kjenne at lattermusklene fremdeles er i live og kjenne på gleden av å være på tur til et bedre sted. For det er ingen tvil om at ting har begynt å løsne nå, det føles hvertfall sånn ut og det kjennes på kroppen. Jeg gruer meg selvfølgelig til at det kommer til å være mye folk der, jeg vet jo hvor stressa jeg blir, men jeg skal virkelig prøve å bare slappe av, blåse i alle andre og kose meg! Det er så deilig å kunne slippe å bruke så mye sminke om sommeren og spesielt nå som jeg rakk å bli litt solbrent i ansiktet så vil ikke foundation ligge ordentlig, men det er egentlig helt greit! Det skal bli godt å slippe å bekymre seg så mye for om den ser bra ut, så i dag kjører vi på med noe lett! 

Håper alle får en fin kveld! <3

 

MIN HISTORIE – DEL 1

Det her et et langt og ganske personlig innlegg jeg skrev for en stund siden men som ikke har kommet ut før nå.

Jeg har alltid vært den lille jenta som alltid smilte uansett hva, men hva skjer med den lille jenta når hun vokser opp med mobbing? 

Aldri har jeg hatt tanker om at det går ann og ha det noe annet en morro i livet, at folk blei glade og smilte til meg da de så meg og at folk aksepterte meg for den jeg var, jeg kan ikke skryte på med at jeg husker så mye av barneskolen, ivertfall ikke fra 1klasse til 5klasse. Men 7klasse satte virkelig sine egene spor, det jeg trodde kom til og bli bra viste seg at det kom til å endre en go del av livet mitt. Det var skolestart etter en morsom og bra sommer, vi skulle gå våres siste år på barneskolen før vi måtte gå videre til det jeg syntes var veldig skummelt, ungdomskolen. 
Jeg gledet meg veldig til å starte, jeg hadde så mange gode venner jeg ikke hadde sett på kjempe lenge og gledet meg bare til og se de igjen, skolen startet igjen og gikk opp i all forventning, ivertfall de første ukene.

Etter en måndes tid på skolen var det da alt startet, folk begynte å bli mer voksene og jeg var vel uhelig og ikke var klar for det enda og hadde min “barnslige” side jeg ikke ville gi slipp på, folk på skolen gjorde det vanskelig for meg, de så rart på meg og slang med stygge kommentarer. Jeg ble mindre og mindre inkludert i hva alle dreiv med og ble sittende mye for meg selv. Dette var ikke akkuratt det jeg tenkte så mye på på den tiden, jeg ville jo bare ha det morro, jeg tenket jo ikke på det at folk hadde forandret seg så mye at sminke og merkeklær var det som måtte til for og passe inn da. Når jeg sitter å skriver dette her nå så renner tårene, fordi det er så vondt å snakke om fortiden. 
Min reaksjon på alt dette var at jeg begynte og bli frekk, frekk mot alle, jeg klarte ikke konsentrere meg på skolen og var mest ute etter å krangle med lærerene mine, og sint var jeg også. Jeg ble så sint veldig ofte at jeg bare tok med meg skolesekken og dro hjem, jeg hadde 2minutter å gå så det var ikke noe problem, og gikk jeg ikke hjem så gikk jeg og satte meg i et tre for og tenke, og gråte. Jeg holdt alt inne i meg og tok det ikke så tungt som jeg ikke hadde en smule anelse om hvor ille ting kunne bli. Selvfølgelig ble mamma beskymra og vi var i mange møter med både skolen og ikke minst barnevernet, De fortalte meg at alt ble bedre når jeg fikk kommet meg på skolen med nye folk og et nytt sted. Så jeg håpet hele sommeren på dette og komme seg på ny skole og var positivt innstilt på at dette skulel gå bra, takket være min søster hadde jeg mye morro den sommeren.

Høsten kom og vi sto uttenfor ungdomskolen og ventet på og få våres navn ropt opp så vi fikk kommet igang i 8klasse. Jeg hadde det supert den første tia, fordi det var nye folk, folk som ikke kjente meg, men selvfølgelig også folk jeg hadde gått på barneskolen med, men jeg tenke at jeg skal være så strerk at jeg klarer dette. 
Jeg fikk mange ny og gamle venner tilbake og ble glad og hadde det bra, jeg var ikke lenger redd for og gå ut i friminuttene sånn som jeg hadde vært på barneskolen. Ikke fikk jeg høre kommentarer eller noen ting, jeg så så lyst på ting og på framtiden nå. Men nok en gang hadde jeg for høye forventninger, det skulle ikke gå min vei nå heller. 
Jeg har aldri vært spesielt flink på skolen i noen fag og har sliti med konsentrasjonen og det var noe jeg fikk gjenomgå at det ikke var greit, det er ikke lov og være dum for og kalle det det,  kontaktlærereren min av alle var den som nå skulle snu livet mitt til et helvette. Han mobbet med, han lo av meg og gjorde narr av meg når det var ting jeg ikke fikk til i timene og jeg reagerte på samme måte som jeg gjorde på barneskolen med å bare gå hjem. Jeg orket ikke og sitte å høre på at jeg skulle bli driti ut forran hele klassen fordi jeg kanskje ikke var like smart som de, sånn fortsatte det i mange mnd, jeg var mye borte fra skolen fordi jeg ikke orka og takla det ikke, hva ville folk tro om meg og hva tenkte folk, jeg fikk heldigvis “hjelp” av barnevernet, viss man kan kalle det for det. Jeg pratet med de og fikk leksehjelp og hjelp til hvordan jeg kunne komme meg vidre. Men for de som ikke viste hvordan dette var så var det ikke bare og komme seg videre. 

hele 9klasse holdt jeg meg for det meste for meg selv og lot meg ikke til bry for noen, 10 klasse ville jeg bare få overstått og bli ferdig og komme meg vekk, jeg var et totalt vrak og sliten. Det samme er jeg nå når jeg sitter å skriver dette, et vrak, tårene tar overhånd. I 10klasse var det sminke og klær som var det nye problemet, det var det jeg skulle få gjennomgå for nå, jeg hadde ikke det dyreste og best og ikke det fineste håret eller sminken og da var jeg ikke bra nok, det var et reint hælvette for meg, og stakkars mamma som gjorde alt hun kunne, jeg ville heller ikke at mamma skulle bruke opp alle pengene sine på at jeg skulle få dyre klær og sminke så jeg fortalte henne alt alt gikk bra og at hun ikke skulle beskymre seg for noe. Folk begynte med stygge kommentarer og dyttet meg rundt og brukte meg som om jeg skulle være en kasteball. Vennene mine som skulle være der for meg uansett hva ble borte og jeg ble aleine. Det var tøft og tungt. 

På samme tid som alt dette skjedde skulle til og med pappa gå imot alt, jeg aner egentlig ikke hvorfor, isåfall husker jeg ikke hvorfor men jeg kranglet veldig mye med pappa, det hadde søsteren min gjordt også, så det endte med at jeg ikke hadde noe kontakt med han på over 1 år. Jeg prata ikke så mye som et ord med han, jeg hadde fremdels kontakt med tantene og onklene min, men det var så vansklig, at jeg ikke kunne dra i bursdag uten at pappa var der, Ja foreldrene mine er skilt, det har de vært siden jeg gikk med bleier så det har egentlig ikke vært så stort problem for meg.
Barnevernet som skulle gjøre alt bra og fikse så jeg hadde et møte med pappa og alt gjorde det bare verre og jeg ville ikke ha noe mer med de og gjøre! 

Nå må jeg gi meg med å skrive, jeg klarer ikke mer, alt bare raser sammen viss jeg tenker mer på det nå, dette er bare en kort versjon av hvordan ting har vært, alt jeg kan si er at jeg aldri vil ha det sånn igjen og alt sitter fremdels i hode mitt og jeg går hver dag og tenker på om jeg er bra nok, bra nok for denne verden ?

 

TUSEN TAKK! <3

Hei fininger! <3

Tenk å ha så mye nydelige og omtenksome folk rundt seg? Jeg er helt satt ut rett og slett! Jeg vet jeg har fantastiske folk rundt meg hele tiden og jeg er ekstremt glad for at alle og en hver er i livet mitt uavhengig om jeg er mye eller lite sammen med de, om vi ikke prater hver eneste dag, det som betyr noe er at man stiller opp når man trenger det, at man får støtte når man trenger det! Jeg trenger det! Dere er fantastiske hver å en av dere <3

Etter innlegget her som jeg skrev for noen dager siden virkelig tok av i går har jeg fått kontakt med masse folk som takker meg for at jeg skriver så åpent om det, at de føler seg mer som normale når de ser det er andre som også sliter med de samme tingene. Jeg har vært veldig usikker på hvor åpen jeg har hatt lyst til å være, men så følte jeg at det å være åpen er det som beskriver meg best, jeg er lei av å holde ting til meg selv om jeg føler at viss jeg ikke bare kan hjelpe meg selv men hjelpe andre, så ja da gjør jeg det! Det er alt for mange der ute som sliter og som ikke får den hjelpen de trenger, som sitter alene og grubler. Det kan ikke være sånn, jeg synes helt klart at alle som trenger det bør få hjelp, men jeg vet selv hvor vankelig det er å komme inn i det “systemet” med å få hjelp! Men nå som jeg er inne er jeg evig takknemlig for all den hjelpen jeg får, den har hjulpet meg så ekstremt mye. 

Selv om jeg har fått tilbake meldinger på at jeg kanskje ikke burde være så åpen om alt her så velger jeg å gjøre det. Jeg har holdt alt til meg selv i 20 år og det har bare gjort ting enda verre en hva de kunne ha vært om jeg hadde fått hjelp før, men hvem kunne vite at jeg trengte hjelp når jeg ikke sa noe? Når jeg alltid sjulte sannheten bak et smil. Så jo, jeg skal fortsette å skrive om dette, være ærlig og få det ut, fordi det er som en ekstra terapi og det hjelper meg. Ikke bare hjelper det meg men viss det kan hjelpe andre så kjør på!
 

Jeg er så glad jeg har så mye fine folk rundt meg som støtter meg, det er jeg så takknemlig for! 

 

 

KVELDS SHOPPING

God kveld! 

I et forsøk på å få i meg mere mat som endte med hode over doskåla bestemte jeg meg for å prøve å komme på andre tanker, nelly har så mye fint og jeg handler der støtt og stadig, i tillegg så har de nå salg, noe jeg elsker, haha! Så Det ble klikket noe hjem til meg, og jeg håper jeg blir like fornøyd som jeg tror. Det hender at jeg bestiller ting også synes jeg dem er fine helt til jeg får prøvd et par ganger, også blir det bare liggende i skapet mitt. Men så skal jeg bli flinkere til å returnere det som ikke ble slik jeg hadde tenkt! 

Nå skal jeg straks finne sengen og prøve å bli bedre i morgen, hallo det her gå ikke ann, jeg kan ikke gå så lenge uten å spise sikkelig, og i tillegg suger det så mye når jeg er så glad i mat som jeg er! Sov godt <3


 

DET HAR VIRKELIG ØDELAGT MEG

Når man går igjennom utfordringer på utfordringer så sier det til slutt stopp. Kroppen, hode og deg selv orker rett og slett ikke mer. Man er så psykisk sliten at man blir fysisk sliten. Man orker ikke mer og vil ikke gjøre noen ting, bare ligge under dyna i senga hele dagen og sove, sove hele tiden. 

Når jeg gikk på ungdomskolen så jeg så frem til jeg var ferdig der og kunne starte livet på “nytt”, komme på en ny plass med blanke ark og kunne forme seg et nytt inntrykk av verden der ute. Mobbing er noe som ikke blir tatt seriøst, ikke seriøst nok. Det går for langt før det skjer noe, jeg har lest så mye om folk som tar livet sitt fordi de ikke orker mer og fordi de ikke blir hørt. Ingen gjør noe med problemene før det går så langt, og når det går så langt så skjer det ikke så mye mer. Jeg vet selv så utrolig godt hvordan det er å hver dag gå å grue seg til å gå på skolen, det å grue seg for å i det hele tatt gå ut døra hjemme og møte folk. Man er redd for hva andre tenker og mener om deg, og det har så mye å si, fordi du, du bryr deg om hva andre mener og tenker om deg. Og det hjelper faktisk ikke å si at man ikke kan tenke sånn. Fordi når man kommer til det punktet at man vil gjøre alle fornøyde med hvordan du selv er, det punktet gjøre noe med en person. 

Det har ødelagt meg. Jeg trodde jeg kunne komme meg hel ut av alt dette, komme meg uskadet ut fra mobbingen og frykten om hva andre mener og synes om meg. Det hjalp utrolig mye å komme videre, komme seg på en annen plass hvor folk faktisk aksepterte deg for den du var og ikke brydde seg om hvordan du så ut eller hvordan klær du gikk i. I 3 år har det gått veldig bra, så bra at jeg endelig så lys i tunnelen. 

Helt frem til nå. Nå er alt borte. Jeg skjønner ikke helt hva som skjer med meg selv.. Jeg er sliten hele tiden, vil bare holde meg hjemme og helst ikke møte noen.. Hvorfor er det sånn? Jeg har blitt redd for hva folk tenker og mener om meg igjen.. Jeg går hele tiden å tenker på hvordan jeg ser ut, både hvordan kroppen min er og hvordan utseende mitt er. Jeg går hele tiden å tenker på hvor mye jeg veier, hva jeg skal ha på meg av klær for at folk skal like meg, hvordan jeg skal sminke meg, hvordan håret skal være, Ja stort sett det meste! 

Jeg gråter innvendig, skjuler alt for alle og sier ingenting. Kanskje det er der problemet ligger? Kanskje jeg ikke prater nok om det som plager meg. 

Selv ikke de årene jeg gikk på ungdomskolen som jeg ble mobbet tenkte jeg på disse tingene.. Selv om alt jentene i klassen min tenkte på var hvordan de så ut og alt sånn. Jeg brydde meg ikke på den tiden. Det er noe som har kommet nå. En frykt. Jeg er overhode ikke fornøyd med meg selv, ikke utseende eller kroppen. Det finnes så utrolig mye jeg vil fikse på. Selv om folk forteller meg at jeg er bra nok som jeg er så er det noe med meg som forteller at det de sier ikke er sant, det er noe med det som gjør at jeg ikke klarer å tro på de. 

Jeg kunne smile uten å ha en grunn før, nå så klarer jeg ikke. Smilet, gleden, håpet er borte. Jeg har rota meg bort i mitt eget liv og veit ikke hvordan jeg skal komme meg videre. Det er ikke sånn at jeg tenker at jeg ikke vil leve mer, for det vil jeg! Jeg vil ha et fint liv hvor jeg kan ha det bra! Og uansett hvor vanskelig ting er så skal jeg klare det, jeg vil klare det, jeg må bare finne veien. 

 

DAGENS ANTREKK

God formiddag! 

Dagen i dag startet egentlig kl 8 men jeg har ikke gjort stort, bare kledd på meg og lagt meg på sofaen! For en gang skyld er det fint vær ute, selv om det blåser og er litt surt er det fremdeles muligheter for å kunne ha terrasse døren åpen. I dag skjer det egentlig ikke så mye, jeg skal en tur til legesentret å hente ny sykmelding for denne uken, så skal jeg på personalmøte på Lindex og det er vel det. Det er egentlig ganske deilig å kunne slappe av noen dager å, ikke ha så mye å gjøre og bare ta vare på seg selv. Pluss at formen fremdeles ikke er på topp, heldivis klarte jeg å få i meg tomatsuppe å makaroni i går, så noe fikk jeg da ned, 2 yoghurter i dag så langt også får vi se hva jeg klarer å få i meg i løpet av dagen! 

Ha en fin tirsdag! 

 

HESTEHIMMELENS NYDLIGSTE STJERNE

 

Denne dagen har vært grå, den har vært dyster og den har overhode ikke vært noe bra. Ikke bare er jeg er i dårlig form men nå er jeg også trist, jeg er lei meg og jeg gråter. 

For et år siden jobbet jeg i en travstall hvor jeg møtte fantastiske folk og hester, jeg fikk min kjærlighet for spesielt to hester, to hester som alltid vil sitte godt i meg og som alltid vil være en del av meg. Jeg har brukt ekstremt mye tid på disse to og ikke minst gitt all min kjærlinghet til dem, nå har en av dem forlatt vår verden og dratt til de evige grønne enger. Hun var en spesiell hest med glimt i øyet og personlighet som få hester har, jeg kommer alltid til å huske henne, hvor gal hun var av glede for å komme ut på treningstur, hvor mye hun satte pris på all den kjærligheten og kosen hun fikk. 

Min beste vennine som jobber der nå tok hånd om henne da hun egentlig skulle avlives første gangen, vi er så glad i henne, hun betyr så mye for oss. Nå den siste tiden har hun levd som en pansjonist og kost seg så mye, hun har hatt det virkelig bra til siste slutt. Det at hun fikk en så verdig avsluttning på livet setter jeg ekstremt pris på, hadde jeg hatt muligheten ville jeg hatt henne, men jeg vet at det her er det beste for henne, hun lider ikke nå, hun kommer til å kose seg på hestehimmelsen evige grønne enger, kjæreste Annie, sov godt ♥

 

KROPPEN VIL IKKE TA I MOT MAT

Hei! 

Her ligger jeg på sofaen og ser på tv, jeg har ingen planer om å gjøre noe annet i dag. Formen kunne vært så mye bedre og det er vel også grunnen til at jeg ligger her nå, kroppen vil ikke ta til seg mat, alt av mat må tvinges ned enda jeg føler meg sulten. slik har det verdt i to dager nå og jeg gleder meg bare til det er over å jeg kan spise normalt igjen, og kanskje slutte å ligge her å synes synd på meg selv, haha! 

Heldigvis har jeg klart å få i meg en yoghurt og litt salt potetgull, det er hvertfall litt, men ikke nok føler jeg. Sofaen, Ayla og Pus holder meg med godt selvskap. Noe morsomt som skjedde i helgen var vel at jeg klarte å bli så solbrent, haha! Enda jeg prøvde å være flink til å smøre meg, men sola var sikkelig sterk og jeg satt jo i sola begge dagene, så det er vel kanskje ikke så rart,hah! Men med god alovera så kanskje jeg blir brun tilslutt! 

Har du noen tips til hva jeg kan spise for å bli bedre?