VERDENSDAGEN FOR PSYKISK HELSE

Verdensdagen for psykisk helse❤️

Det er så alt for mange som sliter, som ikke har det bra, og som ikke tørr å snakke. Å nå vil jeg fortelle om min tøffeste tid i livet. Det er 5 år siden livet mitt sku snu på hode og det skulle virkelig bli alt annet enn det jeg hadde sett for meg. Etter å kjempa meg i gjennom mobbing både barneskolen og ungdomsskolen klarte jeg å komme meg bort, jeg klarte å få en ny start, og jeg hadde det bra. Jeg begynte på folkehøyskole rett etter ungdomsskolen siden jeg var fast bestemt på å ikke gå på videregående, men ei god venninne som er som ei storesøster for meg, hun dro meg med. Å for nettopp det takker jeg henne av hele mitt hjerte den dag i dag. Akkurat fylt 16 år og flytter hjemme fra, til Trondheim. En helt ny hverdag med helt nye folk, og selvfølgelig var jeg nervøs og redd for å oppleve det jeg hadde gjort i nesten 10 år.

Men dette året på folkehøyskole skulle vise seg å være helt avgjørende for den personen jeg har blitt i dag. Jeg møtte folk som var eldre enn meg og som u-vist har lært meg å bli sterkere, lært meg å være selvstendig, og lærte meg at å åpne meg for andre ikke er farlig. Å nettopp disse tingene første meg til den beste opplevelsen jeg kunne ha fått, og jeg begynte på videregående eter dette. I 2014 fikk livet en virkelig vending, og jeg som trodde jeg taklet det meste skulle virkelig havne i kjelleren. Å man trenger nødvendigvis ikke oppleve det jeg opplevde for å ha det tøft psykisk. Men det var dette som dro meg ned, å miste søsteren min.

Jeg snakket ikke med noen, jeg bura meg inne og til slutt satt jeg der alene. Vennene jeg hadde den gangen har jeg minimalt kontakt med nå, jeg mistet meg selv og jeg mistet de. Å mye var min egen feil, fordi jeg ikke snakket eller turte. For hadde jeg snakket med noen så hadde det kanskje vært helt annerledes nå? Jeg vet ikke, men jeg vet at det tok meg over 2 år å komme meg opp og ut igjen. Jeg ventet i over et halvt år før jeg fikk time hos psykolog. Å et halvt år hvor du kun er hjemme, jeg hadde fått en angst for å gå ut døra hjemme og jeg turte omtrent ikke gå ut. Jeg husker en periode godt, hvor jeg kun lå i senga i et par mnd. Men det er det eneste jeg husker, jeg husker ikke å ha spist i denne perioden, eller dusjet eller gjort noe som helst annet. Jeg bare lå der i sengen, fikk ikke sove om natten og var helt borte. 

 

Heldigvis fikk jeg hjelp! Når jeg til slutt turte å ta steget å innse at jeg ikke kunne hjelpe meg selv. Jeg fikk god hjelp av psykolog, og jeg fikk en hverdag igjen. Jeg begynte i jobb igjen, og jeg klarte til slutt å gå ut døra uten å føle på angsten. Å det er så viktig å gi deg selv tid, men samtidig snakke med noen. For de som ikke virkelig vet hvordan en psykisk syk person er, er det vanskelig å hjelpe om du ikke prater. Å de som sliter kan være veldig flinke til å skjule det. Alle fortjener å ha det bra, og ingen fortjener å føle seg dritt eller dårlig. Ikke minst må du godta det selv, godta at ting er som de er og godkjenn at kropp å hode kan være tung i perioder. Å ikke minst, ta vare på deg selv❤️

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg